Tiden går, hva skjer ? Litt nytt å melde nå! 3 mnd siden operasjon nr 2.

Det er lenge siden jeg har skrevet noe innlegg nå. Det har rett og slett ikke skjedd så himla mye siden sist.

Eller jo.. Formen blir bedre, litt og litt.. Men det skjer ikke så mye på kort tid som sånn rett etter operasjonene. Tiden har bare gått med til å komme seg. Det har gått sakte og smått på frem.

Men jeg har godt selskap i prosessen da :D <3 ! Hundene mine er meget fornøyde når jeg må ha sofapauser flatt ut, og gjerne med pledd!

Kroppen blir mindre og mindre øm hver dag, men det går sakte.
Den totale tilhelingsperioden etter en slik operasjon som dette er jo rundt regnet et år, så det sier seg selv at det går sakte.

Samtidig med at kroppen blir mindre og mindre øm, så blir den også mindre og mindre hoven. Jeg jobber også med meg selv for å holde meg noenlunde på antiinflammatorisk kost, da jeg merker forskjell de dagene jeg skeier ut. Våren med påske og i tillegg mai som jo er en måned med en del anledninger her i huset er ikke gunstig i så måte. Men det har holdt, jeg har fortsatt å krympe flere centimeter på de opererte områdene, og de uopererte områdene holder seg stabilt i mål.

Det er rart, eller nei, det er ikke rart..  -men hjernen vår er en snodig sak! Hjernen kan lure oss veldig!

Og mang en gang har jeg sett på meg selv i speilet, og tenkt at nei, her er det jo absolutt ingen endring fra før operasjonene! Så blir jeg så fortvilet, men heldigvis vet jeg råd!

Jeg finner frem bilder som viser "før" og "etter", og så finner jeg frem målebåndet, og måler alle kroppsdeler.... I tillegg minner jeg meg selv på størrelsen på klærne jeg bruker nå, og at fysioterapeuten gang på gang har måttet bestille nye kompresjonsbukser til meg!

Både i konfirmasjon i begynnelsen av mai, og på selveste 17. mai, fikk jeg også bekreftelser... for bunaden snakker sitt eget språk! Jeg har krympet! Strikkestrømpene er altfor vide.. selv utenpå kompresjonsbuksen, som jo må være på under stakken. Så takk og lov for at jeg har strømpebånd til å holde dem oppe!  Understakken er altfor vid, og må ordnes.... ytterstakken og beltet som tidligere satt akkurat, er det nå god klaring på..
Jeg skal ikke bruke bunaden på en god stund fra nå av, høysesongen for det er jo over, så jeg har god tid på å fikse det som er for stort. Jeg er jo heller ikke ferdig operert så jeg kan vente til det er gjort, så jeg slipper unna med en vending på bunadstilpassingen. 

17.mai i år var veldig varm, og da selvfølgelig ekstra varmt med kompresjonsbukser under det hele. Så til og med jeg, som går i bunaden så lenge jeg bare kan når anledningen byr seg, måtte få på meg noe lettere og hive beina høyt da vi kom hjem fra byen.

Godt med en pause før 17.-mai-gjestene kom for å spise med oss!

Vel, all denne ventingen, og tilhelingen, krever sin tålmodighet! Da er jeg så utrolig glad for at jeg har min kjære hobby; håndarbeid. I tillegg driver jeg med research på gammelt bunadsstoff, med mål om å få rekonstruert en drakt fra Ytre Sogn , der jeg har aner.  Så når jeg endelig kom meg såpass at det var greit med litt og litt lengre tid i oppreist posisjon, uten å bli altfor hoven i underkroppen, så startet jeg opp igjen med dette.  For å virkelig understreke at jeg har blitt en tålmodig sjel, så har jeg slått meg på håndsøm :O Det skal være -ekte- gammaldags i rekonstruksjonsarbeid! :D 

Innimellom alt dette så blir jo pulsatoren brukt, og den er en kjær venn når vevet er hardt og hovent og vondt. Og etter de 45 minuttene med behandling av denne fantastiske maskinen, så er vevet mykt og med mye mindre smerter. Og selv på pulsatoren merker jeg jo at jeg har krympet.. den er en god venn slik også .. den har blitt tatt inn to "hakk" i vidde siden jeg først tok den i bruk. Nå er det kun ett hakk igjen, og når siste operasjon er over og hevelsen og den verste smerten legger seg, så er det kun dette ene "hakket" til å ta inn... og det gleder jeg meg så veldig til!

På bildet under her er pulsatoren med på hotell i Sunnfjord. Vi var i konfirmasjon som nevnt, og det krevde noen timers kjøring for å komme dit slekta er. Etter noen timer i bil var det vidunderlig å få massert ut hevelsen som hadde satt seg i underkroppen ved å sitte for lenge. Hjemme kan jeg jo reise meg og bevege meg jevnlig mellom øktene med research og håndarbeid. Bevegelse er også viktig for å holde sirkulasjon på topp og hevelse og væske i vevet på et minimum. Men før og etter bilsitting over tid er pulsatoren en meget god venn!

Neste operasjon er nå bestilt, og skal skje i august. Da skal rygg, armer, mage og sete behandles. Så neste gang jeg skal til fysioterapeuten, skal det tas mål til kompresjon for overkropp, og bestilles jakke til pulsatoren. Jeg gleder meg til å ta fatt på neste steg i denne reisen. For jeg kjenner nå spesielt godt disse lipødemsmertene som sitter i de uopererte områdene. Det er akkurat som om jeg kjenner det bedre nå som jeg har noe å sammenligne med.. Igjen.. denne hjernen.. jeg har vært så vant til disse smertene at de har vært min "normal".

I ventetiden skal jeg venne meg til det endrede tyngdepunktet. Ganglaget har endret seg og muskler og ledd protesterer faktisk ganske hardt innimellom på denne endringen! Men ellers skal bare sommeren nytes, med forhåpentligvis godt vær, og hvertfall plussgrader, hagearbeid og benyttelse av utestuen som ikke ble helt ferdig før høsten satte inn i fjor. Det gjenstår litt maling og få opp litt belysning og så skal den innvies på riktig med grillfest for gode venner.

Jeg kommer tilbake med nytt innlegg om ikke lenge, når jeg begynner med pulsator og kompresjon på overkropp og armer.    So long!

Takk for at du ville lese!

Del gjerne <3

A <3