2,5 uke etter første operasjon. Om bevegelse, elevasjon, fastlegen, sting og blodprøver.

Ja, da er stingene ute. Fredag, 16 dager etter operasjonen var altså dagen for en liten check up hos fastlegen.

Fastlegen var behjelpelig, og syns det var interessant å se meg gul og blå, og ganske så mye smalere i lår og legger.

Jeg hoppet på vekten som sto på kontoret da hun var ute for å finne frem utstyret til å ta stingene med. Glad og vantro kunne jeg konstatere at 6 kilo var borte, og jeg nå var under det magiske tallet på vekten som jeg ikke har klart å slanke meg under på ÅH SÅ mange år!!!!


Stingene ble pent og pyntelig fjernet, og jeg fikk også tatt noen blodprøver for å sjekke status etter blodoverføringen som ble nødvendig etter operasjonen.

Jeg skal ha en oppfølgingsblodprøve når operasjon nr 2 nærmer seg, for å kontrollere de resultatene disse prøvene viste. Etter en operasjon, og med såpass mye blødninger i vevet, som jo blåmerker er, så kan blodprøveresultater bli litt "skjeve" som vi sier på sykepleierspråk .

Ellers er formen strålende, men jeg merker veldig at om jeg går over streken, som er fort gjort når man føler seg sprek, så straffer det seg. Jeg har hatt en relativt "travel" uke... da mener jeg travel for en som i utgangspunktet er sykemeldt, og i tillegg ganske så nyoperert. Det merkes når jeg ikke har nok tid med beina høyt. Og da holder det ikke å sitte i en stol med beina på en skammel... Jeg må ligge, sånn at beina kommer høyere enn hjertet. Her er det tyngdekraften som gjelder!

Jeg har rett og slett hatt _en_ dårlig dag nå i helgen som følge av denne uken; med legebesøk, kompresjon av og på flere ganger, dusjing, besøk, handling osv osv osv..... det ble rett og slett for mye. Jeg våknet lørdag med sprengende følelse i beina. Prikking, brenning, og hevelse, og generelt sliten. Så lørdag (dag 17) ble total hviledag, med beina høyt og kun innlagt spaserturer jevnlig inne i huset! Hundene ser enten bare rart på meg fra sofaen, eller dilter etter, og ser rart på meg, - men foretrekker når jeg holder meg på sofaen med pledd på!

(Ser du snutene ;)? - her er det mye kjærlighet og omsorg! Helst ligger mine føtter på putene, men måtte flyttes i anledning bildet! )

Før jeg la meg for natten, ble det smertestillende (mest for å døyve sprengfølelsen og kløen) og en tur i pulsatoren. Jeg sov heldigvis godt da jeg endelig sovnet. Jeg våknet et stykke utpå søndagen (dag 18) og da merket jeg virkelig bedring! Egenomsorgen hadde betalt seg!  Jeg bare nøt følelsen og æret den ved å holde meg innendørs og følge mine egne råd, som kommer under her .

(Beina høyt, men SÅ høyt er bare til ære for fotografen, som er meg selv :D )

Naturlover lar seg ikke rokke :O  Er beina lavere enn hjertet, så tidlig etter operasjonen, så "renner" væsken nedover... Så,  jeg kan sitte oppe til måltider, dusje, bilturer og sånt.... men bortsett fra det bør beina være høyt når jeg ikke er i bevegelse. For bevegelse opphever denne regelen.. til en viss grad... Jeg kan gå og gå og gå... ganske så lenge, uten at denne naturloven trer inn.. fordi det er en annen fysiologisk lov som da slår inn... muskelvenepumpe"-loven".. Neida, det er ikke en lov, men hvertfall en fysiologisk funksjon. En funksjon som hjelper væsken som ellers samler seg i beina, til å flyte avsted, mot hjertet, og rundt og til slutt ut, der vi vanligvis kvitter oss med væske .   Vi er rett og slett skapt for å være i bevegelse, selv når vi er skadet, bare vi ikke overdriver. Kroppen virker best når vi bruker den.

Så altså , lærdommen er; sitt lite, ligg ganske mye, gå passe mye, finn balansen og drikk nok sånn at sirkulasjonen har noe å jobbe med. Ha beina høyt så mye som mulig, og beveg beina og føttene også mens du ligger der,  for dobbel effekt! <3  Vi lærer så lenge vi lever!


Takk for at du ville lese!

A <3

Hva skjer når operasjonsdagen er der?

Egentlig begynner det praktiske dagen før operasjonen. Nei faktisk, 3 uker før..... da begynte jeg å ta jern på legens anbefaling, for å være på den sikre siden i forhold til å ha litt reserver, fordi disse operasjonene gjør at man kan blø litt.  Jeg kan fortelle litt mer om blødning i neste innlegg, men her og nå bare fortsetter jeg å fortelle om det som skjer sånn når alt er ellers normalt.

Jeg ankom Stockholm kvelden før, og stakk innom klinikken som hadde åpent til kl 19. Der fikk jeg komme inn til legen som skal utføre alle mine operasjoner, og vi fikk snakket litt rundt det som skulle skje direkte før, under og etter operasjonen.

Jeg har noen ting "med meg i bagasjen", som gjør at jeg kan ha litt problemer med å slippe helt kontrollen over kroppen min, så jeg må være trygg på at jeg vet nøyaktig hva som skjer og jeg må være trygg på de som skal ta seg av meg. Dette ble til fulle respektert, og alle spørsmål og ønsker ble besvart og imøtekommet på aller beste måte. Kunne ikke bedt om mer! Helt fantastisk! Så det som måtte ha vært igjen av nervøsitet forsvant, og nå var det bare spenning igjen. Skulle da bare mangle om det ikke var litt sommerfugler i magen når noe så stort skal skje.

Jeg og min skjønne venninne som fulgte meg, fant veien til det ene apoteket som for det første er døgnåpent, og for det andre kan gi ut medikamenter til personer uten svensk personnummer. Apoteket ligger noen få minutters gange mellom klinikken og Cityterminalen osv. Ut døren fra klinikken tar du til venstre, noen få meter til den store gaten der Åhlens ligger, der tar du til venstre igjen. På høyre (nordre) side av den gaten, like før broen over Vasagatan, ligger det apoteket akkurat ved den trappen du kan gå for å komme ned til Vasagatan (som også fører deg til Arlanda Express ). Utrolig greit og praktisk å ha det apoteket sånn midt mellom transportmidlet du ankommer med, og klinikken!

På dette kartet her sees klinikken som ligger ved den aller borterste blå prikken til høyre, apoteket merket av, og hvilke gater de ligger i. Vasagatan med broen over sees også, og Arlanda Express litt oppe i venstre kant av bildet. Det er greit med hoteller i området også, bare søk i området Norrmalm.

På dette apoteket skal du kunne få tak i alle de medikamentene som skrives ut i forbindelse med lipødemoperasjoner hos Nordiska Kliniken. Disse medikamantene er:

Fragmin - blodfortynnende sprøyter som skal tas noen dager etter operasjonen, forhindrer blodpropp.

Alvedon Forte - tilsvarer Paracet 1 gram, smertestillende tabletter.

Targiniq - morfinlignende tabletter, langtidsvirkende smertestillende.

OxyNorm - morfinlignende kapsler, korttidsvirkende smertestillende.

Cefadroxil - antibiotikakapsler, forebyggende mot infeksjoner i operasjonssår.

Descutan - ikke på resept, desinfiserende dusjsåpe.

Jerntabletter -ikke på resept, for å forebygge i fall blodtap. (du skaffer disse hjemme på forhånd.)

De var tom på apoteket for 1-grams paracet, så jeg kjøpte vanlige 500 milligrams, og tok to om gangen i stedet. Det går helt fint an.  Det kan også godt hende at du får utskrevet medikamenter med andre navn, men som har samme effekt som disse. Det er litt opp til den enkelte legen å vurdere. Husk å si fra om det er noe du er allergisk mot eller blir uvel av på noe vis, sånn at legen din kan ta hensyn til det.


Med medisiner og remedier vel i hånd, til en drøy svensk 1000-lapp, kunne vi finne veien til nattens losji. Der skulle det dusjes med en antibakteriell sjampo og såpe. Det ble fra apoteket anbefalt en forpakning som heter Descutan, denne gikk jeg for, men har siden lært meg at Hibiscrub, på flaske gjør samme nytten og er billigere. Vel, dusje, nøye (les pakningsvedlegget !) , i to omganger inkludert hårvask, og legge seg i rent nyvasket sengetøy, og faste fra minst 6 timer før operasjon. Dvs jeg fastet fra midnatt og leggetid, fordi operasjonstid satt til kl 11.00, tilsa at siste måltid kunne inntas kl 05.00, det gadd jeg ikke! :D

Morgenen operasjonsdagen startet med ny dusj, samme prosedyre, men uten hårvask da. På med nyvasket rent tøy, og så avsted til klinikken, sammen med venninnen og sommerfuglene i magen (kjente i grunnen ikke noe særlig til sulten må jeg si). Klar væske som eplejuice og te kunne drikkes inntil 2 timer før operasjonstid, og det ble anbefalt også å gjøre det for å holde væskenivå og blodsukker på et akseptabelt nivå. Oppmøtetid på klinikken er 30 minutter før avtalt operasjonstid, så vi beregnet det slik at vi var der vel før 10.30

Jeg hadde med meg venninnen inn i et omklednings/venterom, der en hyggelig sykepleier viste meg et låsbart skap der jeg kunne sette kofferten og henge fra meg klærne. Nå skulle jeg kun ha på meg klinikkens hette på hodet, morgenkåpe på kroppen og tøfler på føttene. Litt spa-aktig sånn sett utenfra, sånn vi ser bort fra den grønne papirhetten da :D

Det ble littegranne å vente, men det må man regne med på et sånt sted. Ting kan jo oppstå i en kirurgisk klinikk, og da er det veldig fint å tenke på at de som trenger hjelpen mest, får den først. Og jeg hadde da godt selskap i min kjære venninne Siren (som forresten har tatt mange av bildene i denne bloggen <3 ) .

Jeg fikk noen tabletter som jeg skulle ta før operasjonen, og akkurat nok vann til å svelge dem ned med. Dette var smertestillende, betennelsesdempende og beroligende. Dette er noe alle får på forhånd.

Så kom Dr. Magnus og hilste på. Vi gikk inn på hans kontor, gikk raskt gjennom det som skulle skje, og han tegnet opp på meg hvilke områder som skulle opereres. I denne omgang skulle altså beina til pers.

Når alt  var klart, ble jeg fulgt inn på operasjonsstuen og fikk hilse på de som skulle være med der inne gjennom hele operasjonen. Det var to sykepleiere, og en narkosläkare som de kaller det, det vi kaller anestesilege, i tillegg til kirurgen selv. Beina mine ble vasket med sprit, jeg fikk på meg sånne sterile kleder som dekket de delene av kroppen som ikke skulle opereres, så la jeg meg på operasjonsbenken, fikk en veneflon ("nål" dvs plastrør, i hånden), det ble sprøytet inn noe der, som gjorde at jeg sovnet aldeles på flekken.  Mer vet jeg ikke før jeg hørte noen si navnet mitt, "nå er du ferdig, kan du komme over i sengen her?"

Min aller første lipødemoperasjon, min aller første narkose, og jeg følte meg i aldeles strålende form!


Jeg skriver mer om hva som skjedde etter at operasjonen var ferdig, i neste post.




Takk for at du ville lese!

Del gjerne videre fra denne bloggen om du tror noen vil ha nytte av å lese <3

A <3

Veien til klinikken jeg valgte...

Det har vist seg at det at jeg delte mitt valg av lege og klinikk i lipødemfora her hjemme fikk ringvirkninger. Det var også hensikten, så det gleder meg stort.  Det var ikke hensikten at alle skulle følge mitt valg. Jeg ville bare at man ihvertfall kunne vite om at det finnes alternativer til de meste brukte, for oss norske kvinner.

Mange velger å reise til Tyskland, som er godt forståelig, og mange velger lokalt, dvs den private kirurgen som holder til i Bergen, som jeg har nevnt tidligere. Det er helt supre valg det!  Men for meg var det viktig å finne frem til flere gode alternativer, og kanskje finne ett som for meg personlig var enda bedre enn både Tyskland og Bergen.

Vel, min begeistring satte tydeligvis preg på flere, og flere har valgt å få seg konsultasjoner på samme klinikk, og da som følger,  endt opp med å velge å operere seg der.

Det har vært mange hyggelige meldinger mellom oss som har valgt samme klinikken, og vi har også etablert en egen gruppe der vi skal dele erfaringer og støtte. Men for ettertiden vil jeg gjerne legge inn her en beskrivelse av reiserute og beskrivelse av nærområdet ved klinikken, så blir det enklere for dem som kommer etter å finne frem dit.


Så her følger altså litt praktisk info, for dem som vil besøke Nordiska Kliniken. Eller bare vil finne veien til den trivelige Drottninggatan :D ! I denne bydelen, som kalles Norrmalm, er det masse å se, og gode muligheter for overnatting, shopping og sightseeing. I gangavstand til både Slottet, Stortorget, Teateret, Operaen, Nationalmuseet, Riksdagen, Medeltidsmuseet og Gamla stan. Jeg kan informere om at mitt reisefølge hadde det absolutt storveis både det døgnet hun var alene. Både da jeg var innlagt, og også oss to på spaserturer i de nevnte områder i dagene etter operasjonen. For din egen del kan det være greit å følge elektroniske kart på telefonen eller oversiktlige bykart. Bykart får du tak i både på T-centralen og hos for eksempel hoteller.

Det starter da altså med ankomst Arlanda lufthavn. Derfra har jeg valgt å ta flybussen, som er et godt og rimelig alternativ for transport. Flybussen jeg har tatt "oppdaget" jeg da jeg etter flyturen valgte å ta meg en forfriskning på kafeen som ligger direkte ved der passasjerene kommer ut etter å ha gått gjennom tollen. Der satt jeg med en kaffe, så flybussen rett utenfor vinduet, og googlet meg frem til betalingsmåte og pris.

Det som er genialt er et du kan kjøpe billett på nettsiden deres, uten å installere noen app! Man registrerer seg og får tilsendt på epost en e-billett som er gyldig i 3 måneder! Så du kan selv velge når du bruker den, kan man trygt si. Jeg betalte vel 99 SEK for å benytte denne løsningen. Det finnes også en automat ved selve busstoppet ute, så det kan betales der med kort om ønskelig. Prisen husker jeg ikke nøyaktig her, men jeg mener den er bittelittegranne dyrere, men absolutt helt grei pris for en nordmann uansett.

Du må gå noen meter til høyre for kafeen får å komme til utgangen som da fører til busstoppet, så beregn de ekstra minuttene når du ser bussen utenfor. På busstoppet står det et elektronisk skilt som viser hvor bussen går (City Terminalen over St. Eriksplan) og hvor lenge det er til neste avgang. Det er ca 15 minutter mellom hver avgang, så det er uansett aldri lenge å vente. Bussen tar ca 40 minutter inn til sentrum. Alternativt ligger Arlanda Express, flytogterminalen i samme området av ankomsthallen. Å ta flytoget er ganske mye dyrere, men tar bare halve tiden.

Siste stopp er altså City Terminalen, som ligger kloss i både Centralstationen, dvs. togstasjonen og tunnelbanans hovedstasjon T-centralen.  Alle disse stasjonene er tilsluttet hverandre med godt skiltede gangveier innendørs, både på gateplan og under jorden. Dette gangveikomplekset vil for en enkel bergenser egentlig bare fortone seg som et stort kjøpesenter. Massevis av butikker, kafeer og godt spredte muligheter for oppbevaring av bagasje og informasjonspunkter. -og ALT er godt skiltet!

Jeg valgte i denne runde å sette bagasjen i oppbevaringsbokser på City Terminalen, for å slippe å drakse på det opp til klinikken og apoteket, og fulgte skiltene til Tunnelbanan ( en blå T på hvit bakgrunn).  Der finner man rett utgang mot Klarabergsgatan (det er mange utganger, så dette er den som er nærmest klinikken.)

Når man så kommet opp på gateplan kan man orientere seg utfra Centralstationens gamle hovedbygg som ligger like ved en bro over Vasagatan det skal da være vestover, det er "feil" retning ift klinikken som ligger i Drottninggatan. Finner du Åhlens med blikket, som er et digert varehus, så skal du gå i samme lengderetning som det. Østover. Det er et lite stykke å gå. Du skal passere St. Klara kyrka på høyre hånd litt bortover gaten, så fortsetter du å gå til du kan se et firkantet glassbygg, i høyre synsfelt,  med den karakteristiske T'en på. Da har du nådd Drottninggatan og tar til høyre, altså sørover og da er det ikke lange stykket igjen. På venstre hånd passerer du Sergels Torg, i en fordypning i terrenget, så kommer teateret. På høyre hånd skal du da se en Wayne's coffee, og da er det neste glassdør til høyre. Inngangen til klinikken ligger mellom en Ecco skoforretning på høyre hånd og en klesforretning ved navn "salt" på venstre. Nr 33, med et beskjedent skilt oppe til høyre for glassdøren.

Alt i alt skal det ta ca 6 minutter å gå fra T-centralen til Nordiska Kliniken, så det er veldig greit for langveisfarende å få strekke litt på beina etter flytur med påfølgende buss eller tog.

Håper dette kan være til hjelp for dem som "kommer etter" til Nordiska Kliniken i Stockholm, eller som sagt bare vil rusle litt og se den flotte byen og det den har å by på.

(Jeg vil presisere at det jeg skriver om i denne bloggen ikke på noen som helst måte er sponset eller er å anse som reklame. Jeg skriver kun om mine egne erfaringer og deler dette for å hjelpe andre i samme situasjon til å se alternativer de kan bruke om de finner det nyttig.)


Jeg skriver snart om hvilke medikamenter som blir skrevet ut til oss i forbindelse med operasjonen, og hva de er til og hvor vi kan hente dem ut. (Altså steg 2 på denne praktiske veiledningen ift operasjon hos Nordiska Kliniken i Stockholm)

Takk for at du leste!

A <3

Refleksjoner rundt praktiske ting jeg trengte og ikke trengte på første operasjonsreise.

Noen refleksjoner sånn ca en uke etter den første turen...

Jeg utsatte pakkingen noen ganger, fordi bare tanken på pakking gjorde at sommerfuglene fylte opp magen. Men når så pakkingen var gjort og klokken vippet midnatt og dato for avreise var der, så la nervene seg. Jeg hadde bedt mine bønner til overordnede krefter, og bestemte meg for å finne den gode følelsen jeg hadde etter møtet jeg hadde i oktober med Dr. Magnus Kjelsberg på Nordiska Kliniken.

Selvfølgelig var jeg spent, jeg er da såpass utstyrt både mentalt og emosjonelt at jeg responderer også rent fysisk på kommende, spennende, nye opplevelser. Og dette er jo heller ikke småtterier, så jo, spent, absolutt, men på en god måte. Dessuten hadde jeg jo også med meg min gode venninne Siren, så stemningen og selskapet kunne ikke vært bedre.

Pakkelisten har jeg postet før. Det eneste jeg ville endret på den var å la være å ta med pc og strikketøy. Jeg var såpass opptatt med meg selv og det som skulle skje, og å bare nyte turen og selskapet, at "fritiden" kunne fint brukes på mobilen. Det "haglet" jo med meldinger, lykkeønskninger, spørsmål, god bedring-ønsker og diverse, så jeg hadde nok å svare på. I tillegg ble det jo selvfølgelig dokumentert med bilder og poster på sosiale medier. Dessuten var jeg etter operasjonen såpass godt smertelindret, dvs også noe påvirket av medikamenter, og ellers preget av både det fysiske og psykiske ved opplevelsen, at det ikke var noe særlig hverken overskudd eller interesse for hverken pc eller håndarbeid.

Det jeg ville tatt med, som jeg ikke hadde tenkt på, var varme sokker. Rett og slett tjukkelabber, som vi kaller det. Ull-lester.. kjært barn har som kjent mange navn. Jeg frøs etter at jeg hadde våknet fra narkosen, noe jeg egentlig hadde lest om kunne skje, men ikke tenkt så hardt over. Så i neste runde skal det pakkes ullsokker!

Sandsåler! Må nevnes!
Jeg skrev jo i pakkelisten min de deilige fake Uggsene, som virkelig har vist seg behaglige OG varme. Det er tross alt midt på vinteren i Skandinavia. Det som også kan forekomme, ved kulde, er glatte! Og i Stockholm var det vanvittig glatt de to første dagene, spesielt når vi gikk fra tunnelbanan til svigermors og svigerfars leilighet, og tilbake. Jeg ville jo ikke dette og skade meg før operasjonen, og etter operasjonen hadde jeg så absolutt nok med de ømhetene jeg hadde da! Svigermor hadde noen geniale såler hun kunne tre på skoene sine. Det var ikke brodder, det var sandsåler. Jernpiggbrodder har jeg fra den gang jeg jobbet på Voss, men inne i "sta'n" i Stockholm er det litt kjaksete med så avanserte greier, så de sandsålene var akkurat hva jeg kunne behøve. Så morgenen da vi "skøytet" oss avsted til stasjonen på vei til klinikken, ba jeg min skjønne venninne Siren om hun kunne shoppe slike såler til meg, til hjemturen. Som sagt, så gjort, og de sålene har jeg hatt på mine fake Uggs siden jeg kom hjem. De kom godt til nytte i den lange bratte bakken vår hjemme, som ved ankomst og deretter har vært dekket vekselvis av snø og is. Sandsåler, om operasjon på vinterstid altså!

Jeg hadde også på forhånd lest om andre som hadde så sterke smerter etter operasjonen, at krykker var nødvendig for å i det hele tatt kunne bevege seg i oppreist posisjon. Jeg tenkte det var lurt å være føre var, og tok med et par krykker... de var altså bare "draks", de var bare i veien..! De kom til nytte da jeg trengte å sitte på tunnelbanan, så jeg fikk et handicap-sete, og som alibi da jeg på hjemveien, ved en litt ufrivillig mellomlanding på Kastrup valgte å la stoltheten fare, tok hensyn til hevelser og smerter og la meg på gulvet med beina opp i et sete ved gaten. Da så det liksom litt greit ut å ha krykkene liggende ved siden ;) Bortsett fra de to episodene var de altså totalt overflødig. Jeg har vært både godt smertelindret, og sprek etter første operasjon.

Dette er vel så langt, det som jeg har reflektert over, som jeg vil gi råd videre om, som jeg altså hadde, eller ikke hadde nytte av på min første tur. Alle de andre tingene jeg skrev om i innlegget over ting jeg skulle ha med, hadde jeg god nytte av! Så nå, når jeg allerede har begynt nedtelling til neste tur, om 5 ukers tid, så kan jeg spare meg litt på neste pakkeliste, og evt ha med annet i stedet.



Takk for at du ville lese!

A<3

Lesertall øker, låret minker.. *bildepost*

Hurra!!!

Bedre og bedre dag for dag, heter det i en gammel sang. 

Og det er akkurat slik dette oppleves for meg nå!

Det er morsomt å se at flere og flere leser bloggen, og det gleder meg aller mest fordi det betyr at kunnskapen om lipødem øker!

Det som derimot minsker er jo min omkrets! Og dette er bare begynnelsen... det er vanskelig å fatte, men det er så sant som det kan få blitt... -og her er til og med bildebevis!

Mitt mål rundt låret før første operasjon var altså 80 cm. Ganske så tungt å dra på, det er jo enkelt å tenke seg. Og bare etter første av tre operasjoner, som på toppen av det hele måtte avbrytes før tiden pga blødning, er låret krympet med 9 cm! Det er faktisk merkbart! Men vanskelig å lage seg et bilde av... så, da tok vi et bilde da :D !
Merk bare at dette ikke primært er estetisk slanking det dreier seg om! Det dreier seg om å bli kvitt smerter og tyngdefornemmelser, så diss målene er symbolske på min rent fysiske lettelse rent medisinsk...

Jeg nyter synet, og følelsen! 

-og bedre skal det bli <3

Edit: Nå i dag først merket jeg at noe skjedde ift hevelse, smerte og generell følelse av at nå er det verste over. Men, jeg merker fremdeles at om jeg er mye i ro, uten beina høyt og/eller i bevegelse, så stivner, hovner og verker det mer.
Dag 10 altså... men sånt som dette skal jo etter det jeg leser ikke være helt ferdig helet før det er gått ett år.. Så, tålmodighet er noe jeg skal øve meg på :D 
Nå er jeg oppe og går, frem og tilbake på stuegulvet, etter å ha ligget på sofaen og sett tv.
Hvile, heve, bevege, og ikke glemme å drikke nok!

Takk for at du ville lese! 

A <3 

Første oppdatering etter operasjon nr 1. *innlegget dediseres til min kjære Bestemor*

Nå har det passert en uke siden første operasjon ble gjennomført, og formen er over all forventning!

Det er fort gjort å tenke at det er for det meste fysisk fokus når det gjelder en operasjon, eller sannsynligvis alle operasjoner... og det er jo naturlig, fordi det jo selvfølgelig er en absolutt fysisk og konkret inngripen i det selve kroppslige.

En annen side er det mentale, og så det sosiale... men det er en stor sjelelig og følelsesmessig reise også dette her. Jeg kan jo selvfølgelig snakke bare for meg selv, og det er jo akkurat det jeg gjør her på denne bloggen, men det kan være greit for andre å vite dette også.

Jeg var faktisk ikke fullt forberedt på de emosjonelle sidene dette skulle berøre, og i hvilken grad.

Sist i dag fikk jeg en overveldende følelsesmessig reaksjon, totalt uventet, og trigget av en aldri så liten overraskelse...  Det har vært mange slike stunder og mange av dem relaterer jeg til min kjære Bestemor, som jeg da antakelig har arvet dette lipødemgenet av. Jeg vil ganske sikkert skrive mer om det i andre poster, men la meg bare fortelle akkurat nå om dette som skjedde i dag.

(Bestemor og jeg, hun er her på den alderen jeg er nå.
Hun bodde "oppe" og vi "nede" i det samme huset, både da jeg var barn,
og senere vegg i vegg i samme påbygde hus da jeg var voksen med egne barn)



Så, her følger altså historien jeg ville dele i dag;

Jeg har allerede rukket å starte opp med fysikalsk behandling etter operasjonen. Jeg kom hjem søndag kveld, etter en litt lengre hjemreise enn først planlagt (mer om det senere) , så jeg var sliten og hoven i beina, og gledet meg til allerede mandag å starte hos min prima fysioterapeut, for manuell lymfedrenasje! Jeg gikk fremdeles på sterke smertestillende, så min kjære mann kjørte meg, både av hensyn til medikamentet og av hensyn til fremdeles vonde bein, blå og noe mørbanket som ventet. En god behandling, også over all forventning, så hjem, fikk skiftet kompresjon med møye og hjelp fra gode Tom. Tirsdag og onsdag forløper rolig, jeg bruker pulsator og beveger meg så mye jeg kan, og ligger en del med beina høyt og vifter med tærne, slik jeg skal . 

Gjennom alt dette, fra første gang jeg sto opp etter operasjonen for å late vannet, og til hjemreise, opp bakken til huset, og altså frem til i dag, har formen vært bedre enn forventet. Jeg har også lagt merke til at jeg ikke engang opp bakken til huset blir noe andpusten å snakke om, og priser meg lykkelig for at et tungt symptom på lipødem allerede er på vikende front. Shortness of breath, be gone! *knips*

Jeg er fremdeles øm og tidvis litt hoven, som gir utslag i litt stivhet i beina, så trapper er litt vanskelig, flatt gulv eller gate er helt ok, reise seg og sette seg gjøres "med andakt", altså forsiktig.  Helt til i dag. 

Da den formsydde kompresjonsbuksen skulle av, fordi den ikke sitter optimalt, og byttes til en bubblis, nærmer øyeblikket seg. Ubehagelig å ta AV kompresjon, direkte stressfullt og tidvis smertefullt , ja rett og slett en aldri så liten svett work out å få PÅ kompresjon. Ikke er jeg særlig dreven på det heller (håper dette blir isipisi etterhvert!!!!) , men med assistanse igjen, av min eminente snille livspartner, og med tålmodighet, litt holding av pusten, litt auing, og litt "neineiikkesånn" og litt "jeg tar resten selv" og myyye TAKK FOR HJELPEN, etterpå, så kom den herlige superduperbubblisen på plass!  Den satt slik den skulle, og var vanvittig behagelig på, så nå skulle jeg bare ha på noen lette kompresjonsstrømper utenpå....(måtte jo ha sokker i skoa), og disse bomullstrømpene er utrolig gode , og nå litt store, så de passet perfekt utenpå bubblisen. 

Puh! Så langt så vel, tørker svette, og skal finne disse strømpene. Setter meg på spisestuestolen med en annen spisestuestol til å ha foten på når strømpen skal dras på... Litt vond og hoven i lår og knær så jeg får igjen litt assistanse av min førsteassistent og ektemann ! Så reiser jeg meg, rett opp, og merker at jeg kvepper litt, vet ikke helt hvor for, men setter meg igjen, og reiser meg like fort..... så spør jeg Tom; "så du det?".... Han sitter rolig i sofaen og betrakter meg.... "jaaaaa" kom det rolig og fremdeles betraktende.... Han hadde sett akkurat det jeg hadde lagt merke til! Jeg satte meg igjen, og reiste meg, jeg tror det ble fire ganger på en gang, i rask rekkefølge.... Så bryter jeg ut i et stort glis, og sier at dette har jeg da slettes ikke gjort på hvor lenge jeg kan huske.... SÅ måper jeg... så gliser jeg igjen..og Tom nikker og bekrefter at han også hadde tenkt det. Så fortsetter jeg, som for å fortelle meg selv, som om jeg hadde glemt det, at jeg pleier å mobilisere, plassere kroppen lagom frem på setet, plassere føttene lagom bredt og lagom langt under kroppen, så trekker jeg pusten, og støtter meg opp, på armlene, ryggstøtte, bordkant, eller egne knær om det er alt som er tilgjengelig, så i et sakte "støt" kommer jeg meg opp, retter ut knær mens overkropp fremdeles er strak og noe foroverbøyd, før overkroppen rettes opp, balansen finnes, pusten slippes ut og stegene kan tas........

Jeg kjente et måp var på vei til ansiktet mitt over den refleksjonen, før brått og ganske hardt,  slo et annet bilde inn i hugen, et minne, mange minner.. om Bestemor , som reiste seg, og satte seg akkurat på denne langsomme, møysommelige, gjennominnøvde, tunge, vonde  måten  <3  

(17.mai 2015. Hun rakk heldigvis å 

hilse på Tom mange ganger på de 2 årene hun levde etter jeg traff ham)

Min aller beste venn gjennom hele mitt liv, Bestemor <3 Hun døde i februar i 2017, så hun fikk ikke vært med da jeg giftet meg, og hun er her heller ikke for å se denne reisen.. men spirituell som jeg er, så har jeg min tro på at hun ser det, alt som skjer meg, og hun smiler nok varmt der hun skuer ned på disse miraklene! Min Bestemor, som jeg har vokst opp med i samme hus, og gjennom hele livet vært utrolig knyttet til... hun var og er min heltinne og aller nærmeste venninne!

Tidlig fikk jeg høre at jeg hadde like ankler som Bestemor, åja javel tenkte jeg, å arve noe etter Bestemor er da bare fint! Siden har andre trekk kommet frem, som har blitt meg fortalt som likheter mellom meg og Bestemor. Jeg takker stolt for sånt! Jeg har mange ganger sagt at jeg vil bli som henne. Det har vist seg at jeg også har fått samme kropp som henne... Dette falt henne tungt for brystet! Du må ikke bli så tjukk som meg, sa hun. Når jeg så ble det, og kanskje til og med enda større, sa hun det var synd, for en som var så fin og grei. Hun har alltid hatt komplekser og skjemtes over kroppen sin. Jeg syns hun var fin!

Bestemor er den vakreste kvinnen jeg har kjent i mitt liv! Men hun strevde med selvbildet, og avskar seg selv fra mye fint og moro, fordi hun var for tjukk, som hun sa selv. Ingen overtalelser i verden fikk henne til å bli med på det hun hadde bestemt seg for at hun var for tjukk for. Jeg så dette, alltid, og var trist over det, og bestemte meg for at jeg skulle leve livet og gjøre det jeg ville, hvis jeg kunne, selv om jeg var tjukk.   -og det har jeg gjort... det har kostet, men stolt har jeg seiret over blikk, fordommer og egne indre stemmer..og gjort alt jeg har klart, og kunnet og hatt lyst til, også på min måte for å ære Bestemor på et vis! 

I det som hendte i dag, ble jeg også påminnet det min gode venninne Siren sa da vi var på vei til Stockholm, og vi snakket om Bestemor, som døde uten å vite at dette hun og jeg bar på  var en sykdom. - og jeg visste at Bestemor ville heie høyest av alle, på at jeg gjør disse operasjonene... "Du gjør dette både for deg selv og din Bestemor!" sa Siren..og hjertet mitt vokste, og jeg svarte stolt og smilende Ja! -Dette gjør jeg både for meg selv, og for Bestemor!

---- og i dag Bestemor! ,i dag kunne jeg reise meg og sette meg opp og ned og opp og ned, gang på gang, fort fort, uten å holde meg fast, uten å skyve meg opp eller dra meg opp, uten å mobilisere, uten å puste dypt og så puste ut, uten å lete etter balansen..... og der og da var det gråten tok meg....

Glede, sjokk, sorg, minner, fremtidshåp, og jeg vet ikke hva, det bare rant bare fullstendig over....  Men dette måtte ut, aldri mer skal noe som angår dette holdes inne.. det skal ut <3 i kjærlighet og glede over at det som var mistet pga sykdommen, det får jeg nå igjen. Og jeg skal leve, med friske og lette bein for oss begge,  Bestemor! Du er med i alt jeg gjør! Takk for at jeg ligner deg, takk for alt du lærte meg, og takk for at du alltid er med meg! Alltid <3 Verdens beste Bestemor <3 Takk <3

 <3 Jeg vet at jeg gjør både Bestemor og Pappa stolte, der bak himmelsløret <3 -til vi sees igjen! <3



Takk for at du ville lese!

A <3

Reiseklar, sommerfugler i magen har også blitt pakket med!

Da er dagen her!

Hver gang jeg har skullet pakke, eller bare tenkt på det, siste dagene, så har spenningen steget og realiteten tatt meg, så jeg har utsatt og utsatt.. Men da vi passerte midnatt til i dag, så var alt jeg kunne pakke, pakket....

Jeg har hatt min siste tur i pulsatoren før avreise og operasjon nr 1. Pulsatoren er gull verdt! Når beina svir og brenner og føles tunge og spente, så er pulsatoren deilig å hjelpes med. Det har blitt en avspenningsstund for meg å ligge der, så tankene flyr, kroppen slapper mer og mer av, de rytmiske bevegelsene har de siste gangene resultert i at jeg rett og slett har sovnet.

Like så i kveld. Et par timers søvn, og så har jeg nå vært våken et par timer igjen. Jeg kom på at jeg må ordne noe på nett som snarest, og da er det like greit å ta det før avreise, så slipper jeg å tenke mer på det. Så da tenkte jeg også at en siste rapport før avreise, på bloggen, også var på sin plass!

De siste dagene har jeg fått mange gode ønsker med på veien av de gode folkene jeg har i mitt liv! Det er godt å vite at dere er med meg i tankene nå. Jeg får jo nå erfare på godt og vondt å være helsepersonell "i bunn" som skifter rolle og skal være pasient. Det er slettes ikke bare enkelt! Det har jeg også sett mange ganger i mitt virke som helsepersonell selv, at når vi får pasienter som er vant til å være "hjelperen", så er det tydelig at det å kunne litt mer enn hvermansen om utøvelsen og teorier og faget ellers kan gi en trygghet på mange måter, ved at man vet hva man kan spørre om, hva man kan kreve, og kjennskap til prosedyrer og medikamenter og den slags... men det å plutselig ikke være den som har ansvaret og styringen og kontrollen, det er der skoen trykker..og den kan trykke hardt!
Så, da er det lurt å ta noen runder med seg selv... å jobbe med det å kunne slippe kontrollen der man må, og å kontrollere det man kan. Finne en god balanse.

Jeg er så forberedt som jeg kan få blitt. Jeg har pakket det som kan pakkes. Så klokken 10 kommer Siren, og min kjære Tom kjører oss til Flesland for avgang til Stockholm og operasjon.

Ankomst Arlanda kl 16, flybuss til sentrum, stappe kofferter i oppbevaring på stasjonen, spasere til klinikken for å hente resept på det jeg trenger, ta resepten ut på apoteket, handle litt mat som trengs, og så sette kursen for svigermor og svigerfars leilighet, der vi skal sove første natten.

Siren sover hos mine svigers også den natten jeg blir over på klinikken, og når jeg utskrives skal vi 3 netter på hotell. Søndag er det hjemreise igjen, og jeg er superspent på hvilken form jeg er i da! Preget, eller sprek... det vil bare tiden vise.

Nå skal jeg forsøke å få meg noen timer til på puten før dagen for alvor gryr, og min store lipødemreise begynner på den helt konkrete måten!

Takk for at du ville lese!

A <3