Første oppdatering etter operasjon nr 1. *innlegget dediseres til min kjære Bestemor*

Nå har det passert en uke siden første operasjon ble gjennomført, og formen er over all forventning!

Det er fort gjort å tenke at det er for det meste fysisk fokus når det gjelder en operasjon, eller sannsynligvis alle operasjoner... og det er jo naturlig, fordi det jo selvfølgelig er en absolutt fysisk og konkret inngripen i det selve kroppslige.

En annen side er det mentale, og så det sosiale... men det er en stor sjelelig og følelsesmessig reise også dette her. Jeg kan jo selvfølgelig snakke bare for meg selv, og det er jo akkurat det jeg gjør her på denne bloggen, men det kan være greit for andre å vite dette også.

Jeg var faktisk ikke fullt forberedt på de emosjonelle sidene dette skulle berøre, og i hvilken grad.

Sist i dag fikk jeg en overveldende følelsesmessig reaksjon, totalt uventet, og trigget av en aldri så liten overraskelse...  Det har vært mange slike stunder og mange av dem relaterer jeg til min kjære Bestemor, som jeg da antakelig har arvet dette lipødemgenet av. Jeg vil ganske sikkert skrive mer om det i andre poster, men la meg bare fortelle akkurat nå om dette som skjedde i dag.

(Bestemor og jeg, hun er her på den alderen jeg er nå.
Hun bodde "oppe" og vi "nede" i det samme huset, både da jeg var barn,
og senere vegg i vegg i samme påbygde hus da jeg var voksen med egne barn)



Så, her følger altså historien jeg ville dele i dag;

Jeg har allerede rukket å starte opp med fysikalsk behandling etter operasjonen. Jeg kom hjem søndag kveld, etter en litt lengre hjemreise enn først planlagt (mer om det senere) , så jeg var sliten og hoven i beina, og gledet meg til allerede mandag å starte hos min prima fysioterapeut, for manuell lymfedrenasje! Jeg gikk fremdeles på sterke smertestillende, så min kjære mann kjørte meg, både av hensyn til medikamentet og av hensyn til fremdeles vonde bein, blå og noe mørbanket som ventet. En god behandling, også over all forventning, så hjem, fikk skiftet kompresjon med møye og hjelp fra gode Tom. Tirsdag og onsdag forløper rolig, jeg bruker pulsator og beveger meg så mye jeg kan, og ligger en del med beina høyt og vifter med tærne, slik jeg skal . 

Gjennom alt dette, fra første gang jeg sto opp etter operasjonen for å late vannet, og til hjemreise, opp bakken til huset, og altså frem til i dag, har formen vært bedre enn forventet. Jeg har også lagt merke til at jeg ikke engang opp bakken til huset blir noe andpusten å snakke om, og priser meg lykkelig for at et tungt symptom på lipødem allerede er på vikende front. Shortness of breath, be gone! *knips*

Jeg er fremdeles øm og tidvis litt hoven, som gir utslag i litt stivhet i beina, så trapper er litt vanskelig, flatt gulv eller gate er helt ok, reise seg og sette seg gjøres "med andakt", altså forsiktig.  Helt til i dag. 

Da den formsydde kompresjonsbuksen skulle av, fordi den ikke sitter optimalt, og byttes til en bubblis, nærmer øyeblikket seg. Ubehagelig å ta AV kompresjon, direkte stressfullt og tidvis smertefullt , ja rett og slett en aldri så liten svett work out å få PÅ kompresjon. Ikke er jeg særlig dreven på det heller (håper dette blir isipisi etterhvert!!!!) , men med assistanse igjen, av min eminente snille livspartner, og med tålmodighet, litt holding av pusten, litt auing, og litt "neineiikkesånn" og litt "jeg tar resten selv" og myyye TAKK FOR HJELPEN, etterpå, så kom den herlige superduperbubblisen på plass!  Den satt slik den skulle, og var vanvittig behagelig på, så nå skulle jeg bare ha på noen lette kompresjonsstrømper utenpå....(måtte jo ha sokker i skoa), og disse bomullstrømpene er utrolig gode , og nå litt store, så de passet perfekt utenpå bubblisen. 

Puh! Så langt så vel, tørker svette, og skal finne disse strømpene. Setter meg på spisestuestolen med en annen spisestuestol til å ha foten på når strømpen skal dras på... Litt vond og hoven i lår og knær så jeg får igjen litt assistanse av min førsteassistent og ektemann ! Så reiser jeg meg, rett opp, og merker at jeg kvepper litt, vet ikke helt hvor for, men setter meg igjen, og reiser meg like fort..... så spør jeg Tom; "så du det?".... Han sitter rolig i sofaen og betrakter meg.... "jaaaaa" kom det rolig og fremdeles betraktende.... Han hadde sett akkurat det jeg hadde lagt merke til! Jeg satte meg igjen, og reiste meg, jeg tror det ble fire ganger på en gang, i rask rekkefølge.... Så bryter jeg ut i et stort glis, og sier at dette har jeg da slettes ikke gjort på hvor lenge jeg kan huske.... SÅ måper jeg... så gliser jeg igjen..og Tom nikker og bekrefter at han også hadde tenkt det. Så fortsetter jeg, som for å fortelle meg selv, som om jeg hadde glemt det, at jeg pleier å mobilisere, plassere kroppen lagom frem på setet, plassere føttene lagom bredt og lagom langt under kroppen, så trekker jeg pusten, og støtter meg opp, på armlene, ryggstøtte, bordkant, eller egne knær om det er alt som er tilgjengelig, så i et sakte "støt" kommer jeg meg opp, retter ut knær mens overkropp fremdeles er strak og noe foroverbøyd, før overkroppen rettes opp, balansen finnes, pusten slippes ut og stegene kan tas........

Jeg kjente et måp var på vei til ansiktet mitt over den refleksjonen, før brått og ganske hardt,  slo et annet bilde inn i hugen, et minne, mange minner.. om Bestemor , som reiste seg, og satte seg akkurat på denne langsomme, møysommelige, gjennominnøvde, tunge, vonde  måten  <3  

(17.mai 2015. Hun rakk heldigvis å 

hilse på Tom mange ganger på de 2 årene hun levde etter jeg traff ham)

Min aller beste venn gjennom hele mitt liv, Bestemor <3 Hun døde i februar i 2017, så hun fikk ikke vært med da jeg giftet meg, og hun er her heller ikke for å se denne reisen.. men spirituell som jeg er, så har jeg min tro på at hun ser det, alt som skjer meg, og hun smiler nok varmt der hun skuer ned på disse miraklene! Min Bestemor, som jeg har vokst opp med i samme hus, og gjennom hele livet vært utrolig knyttet til... hun var og er min heltinne og aller nærmeste venninne!

Tidlig fikk jeg høre at jeg hadde like ankler som Bestemor, åja javel tenkte jeg, å arve noe etter Bestemor er da bare fint! Siden har andre trekk kommet frem, som har blitt meg fortalt som likheter mellom meg og Bestemor. Jeg takker stolt for sånt! Jeg har mange ganger sagt at jeg vil bli som henne. Det har vist seg at jeg også har fått samme kropp som henne... Dette falt henne tungt for brystet! Du må ikke bli så tjukk som meg, sa hun. Når jeg så ble det, og kanskje til og med enda større, sa hun det var synd, for en som var så fin og grei. Hun har alltid hatt komplekser og skjemtes over kroppen sin. Jeg syns hun var fin!

Bestemor er den vakreste kvinnen jeg har kjent i mitt liv! Men hun strevde med selvbildet, og avskar seg selv fra mye fint og moro, fordi hun var for tjukk, som hun sa selv. Ingen overtalelser i verden fikk henne til å bli med på det hun hadde bestemt seg for at hun var for tjukk for. Jeg så dette, alltid, og var trist over det, og bestemte meg for at jeg skulle leve livet og gjøre det jeg ville, hvis jeg kunne, selv om jeg var tjukk.   -og det har jeg gjort... det har kostet, men stolt har jeg seiret over blikk, fordommer og egne indre stemmer..og gjort alt jeg har klart, og kunnet og hatt lyst til, også på min måte for å ære Bestemor på et vis! 

I det som hendte i dag, ble jeg også påminnet det min gode venninne Siren sa da vi var på vei til Stockholm, og vi snakket om Bestemor, som døde uten å vite at dette hun og jeg bar på  var en sykdom. - og jeg visste at Bestemor ville heie høyest av alle, på at jeg gjør disse operasjonene... "Du gjør dette både for deg selv og din Bestemor!" sa Siren..og hjertet mitt vokste, og jeg svarte stolt og smilende Ja! -Dette gjør jeg både for meg selv, og for Bestemor!

---- og i dag Bestemor! ,i dag kunne jeg reise meg og sette meg opp og ned og opp og ned, gang på gang, fort fort, uten å holde meg fast, uten å skyve meg opp eller dra meg opp, uten å mobilisere, uten å puste dypt og så puste ut, uten å lete etter balansen..... og der og da var det gråten tok meg....

Glede, sjokk, sorg, minner, fremtidshåp, og jeg vet ikke hva, det bare rant bare fullstendig over....  Men dette måtte ut, aldri mer skal noe som angår dette holdes inne.. det skal ut <3 i kjærlighet og glede over at det som var mistet pga sykdommen, det får jeg nå igjen. Og jeg skal leve, med friske og lette bein for oss begge,  Bestemor! Du er med i alt jeg gjør! Takk for at jeg ligner deg, takk for alt du lærte meg, og takk for at du alltid er med meg! Alltid <3 Verdens beste Bestemor <3 Takk <3

 <3 Jeg vet at jeg gjør både Bestemor og Pappa stolte, der bak himmelsløret <3 -til vi sees igjen! <3



Takk for at du ville lese!

A <3