Den usminkede sannhet, bilder av min vakre rynkede mage, 2 uker etter operasjon nr 2.

Fettsuging, plastisk kirurg, privat klinikk....?

Ja, det er faktisk det det går ut på disse operasjonene jeg holder på med for å dempe voksende symptomer på min lipødemtyngede kropp. En metode de fleste forbinder med skjønnhetsidealer, brukes altså til medisinsk hjelp!

Dette kan høres ut som en forfengelig greie, en lettvint slankemetode, en måte å få en slankere, vakrere, yngre kropp.. Vel, så feil kan man ta!   Men det er ikke så rart, det er fort gjort at slike tanker kan krype inn i hodet. Mange helsemyndigheter i mange land vil fremdeles ikke dekke disse operasjonene da fettsuging per se er definert som kosmetisk kirurgi.  Ja-nei, joda.. men har man for store pupper, skjeve pupper, for små pupper, utstående ører, hengende hudfolder etter vekttap, eller feil medfødt kjønnsorgan, så kan man faktisk få dekket operasjoner, for å få endret på det som for utenforstående ser ut som en utseendemessig utfordring.   For dem det gjelder stikker det nok dypere enn som så. Det gjør det også for lipødemikere. Hvertfall når det har kommet så langt som det vi kaller stadie 3. Da kan det føles direkte skjemmende og stigmatiserende for den som bærer på dette.

Når vi så i tillegg legger på det rent fysiologiske og medisinske aspektet ved lipødem, som smerte, væskeansamlinger, slitasje og feilstillinger på ledd og hudplager som følge av disse fettlommene som enten slenger eller gnisser eller begge deler, så snakker vi mer enn kosmetisk kirurgi.

En av sakene som er uheldig for lipødemikere, er at "bare" lipødem ikke gir noen rettigheter i helsevesenet i det hele tatt foreløpig. Man må ha utviklet lipolymfødem, som er siste stadiet! Når det altså går over i en skikkelig plagsom funksjonshemming, som en følge av uoppdaget, eller manglende behandlet lipødem, da først får man dekket behandling og hjelpemidler, som fysioterapi, kompresjonsplagg og pulsator. Dog IKKE operasjon! Da er det plutselig kosmetisk igjen. 

Så, om man da ikke er heldig stilt og har en rasende god helseforsikring (som har skjønt at det er billigere med operasjon enn uførhet),  eller at man er i stand til å skaffe penger selv, på ett eller annet vis, så blir det ikke noen operasjon, som for de aller fleste er det foreløpig sikreste kortet på veien mot en bedre hverdag helsemessig.

Heldigvis jobbes det politisk mot at dette må få en bedre løsning. Men noen steder har det foreløpig gått feil vei. I Sverige hadde de en flink lege som opererte lipødem i åresvis, før helsemyndighetene der borte slo fast at fettsuging hørte til for de holdne som ønsket seg smalere bikinifigur, og stoppet denne muligheten.  Jeg undres på om det er derfor de svenske legene som jobber i plastisk kirurgi, på det generelle likevel har mer kunnskap om lipødem? Bare noen tanker som slo meg. Det er hvertfall sikkert at det er mange mange flere alternativer i Sverige for å få operert sitt lipødem, enn det er i Norge. Det finnes en god håndfull privatklinikker spredd over Sverige der det utføres lipødemkirurgi, mot bare 1 i Norge. (det etableres en til i Norge i disse tider. )

Ja, dette er da altså noen tanker jeg har om dette med dilemmaet som finnes ved at det foreløpig ikke er gode offentlige ordninger for operasjon for oss som trenger dette, for å ha et håp om en bedre fremtid og bedre helse. Det resulterte jo som sagt i at jeg gjorde min research, endte på Nordiska Kliniken , hos Magnus Kjelsberg som var helt på bølgelengde med det jeg hadde lest meg opp på hva gjelder lipødembehandling.  Jeg hadde bare dagen før jeg kom til ham vært på en annen klinikk der de snakket om å fettsuge litt her, og litt der, og så gjøre ett snitt slik og løfte sånn, for et pent resultat, men at jeg først måtte slanke meg 15-20 kilo... Da kjente jeg at jeg bare smilte stivt og begynte å jatte med.... For hadde jeg klart å slanke meg for egen maskin, og gå ned 15-20 kilo, så hadde jo dette ikke vært et problem i utgangspunktet.... !   -som da dr. Magnus bekreftet før jeg rakk å si mitt om det, "det er jo et catch 22" sa han... "Å be en lipødemiker slanke vekk fettet sitt, er jo litt strengt" sa han.  -for så å fettsuge litt her og litt der, og så snitte og løfte.... Vi var enige om at da snakker vi om kosmetisk tilnærming.. Misforstå meg rett, jeg har da ikke noe i mot å bli penere :D -men det var altså ikke mitt hovedproblem slik jeg så det!

Dr. Magnus sa; "Vi fjerner mest mulig fett, over størst mulig areal av kroppen, for å derved forhindre videre vekst av lipødem i størst mulig grad, og å lette bevegelighet og feilstillinger, og få bort lipødemfett-smerten. Vi kan ikke garantere at det blir et vakkert resultat i første omgang, da det er det medisinske hensynet som kommer først ved lipødem. Men vi gjør selvfølgelig vårt beste for å gjøre det penest mulig. Mye kommer an på hvor langt sykdommen har kommet, hudkvaliteteten til den som opereres, og at etterbehandling med kompresjon og kosthold er optimal. Skulle det etter ett års tilheling være veldig plagsomt og hemmende mye hudoverskudd, kan dette gjøres noe med da evt. "   

Akkurat det jeg ville høre! Han forsto lipødemets natur, slik jeg skjønte det. Dette dreier seg om å behandle en sykdom, ikke å pynte på utseendet. Jeg gikk derfra med et slike stort smil, som jeg hadde forlatt den andre klinikken nedtrykt...  Og endte jo som kjent opp med å bli operert hos Dr. Magnus, som jeg har lært senere har erfaring med å behandle pasienter i svensk offentlig helsevesen som har fått svære lymfødem etter kreftbehandling, som har trengt store fettsuginger og transplantasjoner av lymfekar i det skadede området. Er jo ikke rart han er flink og forstår dette fra den sykelige siden da!

Vel, jeg har jo nå fått min -medisinske- fettsuging nr 2 (av 3) hos Dr. Magnus i Stockholm, og foreløpig har vi lykkes å få 17 liter helsehemmende fett ut av min kropp. Det er nå 2 uker siden operasjonen som dreide seg i hovedsak om mage (som har vært et enormt hinder for meg funksjonsmessig), hofte/skinke/lovehandels (kjært barn har mange navn) og utside/bakside av lår. Jeg har gått med kompresjonsplagg, dvs kompresjonsbukse og borrelåskorsett 24/7 i disse to ukene, og hatt en rimelig smertepåvirkning som har vært dempet med et godt oppsatt system av smertelindrende medikamenter som man ikke er kjørbar på.  Kompresjonsmateriellet har flere funksjoner; blant annet å presse i mot på operert område for å dempe blødning og væskeansamling, det holder også løs hud på plass og beskytter, som en bandasje, og den vil ved "mottrykket" som oppstår ved at det er stramt og ettersittende, også ha en smertelindrende effekt. Kompresjon tas kun av i veldig korte perioder (man orker knapt mange minutter uten til å begynne med pgs smerter), ved hygieniske grunner som å skifte for å få vasket både kompresjonstøy og legeme, og evt også for wc-besøk.



I natt da jeg skulle finne sengen, hadde jeg min faste tur på badet, som vi ofte har før vi finner puten. Jeg tok av korsettet for å skifte og rette på kompresjonsbuksen, og da ble jeg stående å se litt mer etter på min krympede, rynkede mage, og ble slått av den emosjonelle siden av dette jeg har ventet på i snart 2 uker nå. Etter første operasjon var jeg emosjonell tidligere og oftere husker jeg. Men det er vel fordi at beina er mer synlige med klær på enn magen. Og magen har vært godt innpakket og ganske så øm ved berøring, så jeg har vel rett og slett ikke egentlig klart å ta så veldig innover meg denne prosessen i denne runden.    -vel, magen er mindre ja..... og mine "battle scars" å så tydelige!

Rent objektivt vil nok mange påstå at min mage ikke er noe pen å se på slik den er nå.. (ei heller slik den var før operasjonen, når jeg tenker meg om...) men jeg har nok et annet syn på kropp enn storsamfunnet har på det generelle.   Jeg er spirituell, glad i det naturlige, og liker patina og spor av effektiv bruk over tid! Og gjett da! Det er akkurat slik min mage fremstår <3

Jeg har før det første ruget frem 3 vakre barn i denne magen, det har satt sine spor. Og denne sykdommen som har tynget med på mer enn en måte har selvfølgelig satt sine spor den også. Så mye tyngende smerte, voksende sykt fett, erfaringer, livet, alder, godt og vondt.. Alt har satt sine merker, både på innsiden min, men også på den meget synlige utsiden. Min mage har krympet, og alle strekkmerker, arr etter mitt livsløp, mine kamper, mine lærdommer, er nå så synlige som de aldri har vært før! De er minnesmerker, og jeg er usigelig stolt over dem! Jeg syns at det rett og slett var et vakkert syn jeg fanget opp der i speilet i natten, og følelsene jeg har undret meg på hvor var, kom ....

Der sto jeg, og strøk meg på den huden som nå er mindre blå, mindre vond, som nå tåler å bli berørt veldig forsiktig, om som viser så tydelig den kampen jeg ennå ikke her helt ferdig med.  Min mage, bare min, og jeg er så rørt og stolt over hva den har vært gjennom! Jeg har sånn ærbødighet til hva menneskekroppen tåler og klarer, og blir trist og tankefull over hvor lite respekt og takknemlighet vi viser den, og hvordan spor av levd liv, i vår kultur, helst skal viskes bort.

Jeg er ikke 19 år lengre, pleier jeg å si. Jeg har levd i snart 50 år på denne jorden og i denne kroppen.. -klart det synes, og det må det da vel få lov til... Hver stripe og hvert arr er jo utmerkelser vi skulle vist frem og hedret.

Hva gikk galt i vårt vestlige samfunn der elde og erfaring ikke verdsettes? Der idealet er spinkle, glatte, knapt pubertale kropper, som skal sprøytes fulle med både det ene og det andre for å "forbedre" utseendet... Er det bedre? Overforstørrede lepper, gedigne pupper, hårløs hud, tatoverte øyenbryn, endring av hudfarge, "korrigering" av synlige kjønnsorganer, og spredning av pirrende dufter og  hva som ikke gjøres... ikke for å fungere bedre som kropp, nei faktisk det motsatte.. Funksjon settes til side, for utseendet... la oss kalle en spade for en spade! Det dreier seg faktisk om en sykelig seksualisering, der det skal sendes ut synlige signaler slik kjønnsmodne parringsklare dyr i villmarken gjør, men med forvrengte og blandede signaler som mange ikke selv er klar over, da de selv bare har blitt påvirket av en main stream oppfatning av et totalt pervertert, forvrengt ideal.

Jeg er nok litt hippie! Og det er jeg jeg veldig glad for! Jeg har respekt for levd liv og syns at alle kropper er vakre, slik de fremstår etter det livet de ha levd og prøvd. Å få hjelp til å bli kvitt sykdom setter også spor. Noen må fjerne både synlige og usynlige kroppsdeler for å kunne leve et friskere liv. Slikt har jeg enorm respekt for, og ville aldri kunne syns at det på noen måte skulle være mindre pent enn en en som har en kropp som har hatt mindre påkjenninger og derved mindre bruksslitasje.

Ulykker skjer, sykdom skjer, livet skjer..og vi merkes og bør tørre å være stolte av det!

Min kjære bestemor hindret seg selv i mye på grunn av denne sykdommen hun ikke engang visste at hun hadde. Det har jeg bestemt meg for å ikke gjøre! Jeg skal leve mitt liv til det fulle, for både bestemor og meg, samme hvordan jeg ser ut! Jeg klarte å overvinne mange slike tanker som bestemor hadde for noen år siden, da min kjære mann ved sin uforbeholdne kjærlighet, fikk meg til å skjønne at jeg faktisk var mer verdt og vakrere enn jeg selv hadde våget å tillate meg å tro. Vår første sydenferie ble innledet med stor badedrakt. Jeg så på alle kroppene ved basseng og på strand, og tenkte på hvordan jeg syns alle disse var fine nok , store og små, til å bruke minimale badeantrekk, og samtidig hindret jeg meg selv i akkurat det samme...

Jeg bestemte meg, jeg skulle ha bikini! Rød bikini, både på strand og ved basseng. Pokker heller! Jeg har da like stor rett som noen til å kose meg og få sol på huden!  Rød bikini, og rak rygg. Det kostet, men det var verdt det. Opp med hodet, det skulle da bare mangle!

Så; Ladies and Gentlemen, vær så god; her er mitt bidrag til synlige tegn på levd liv:

Tom (som elsker meg både med og uten lipødemfett og løs hud) og meg i ny rød bikini.

Meg selv i den røde bikinien, på min lipødemtyngede kropp.

D

Meg på bryllupsreise, i den omtalte badedrakten og tungt lipødem.

Med kompresjon, 2 uker postoperativt.

Min opererte mage, med alle synlige tegn på kamper vi har kjempet sammen. 

Totalt "avkledd", den usminkede sannhet.

Jeg er usigelig stolt over min kropp og min reise!



Takk for at du ville lese!

A <3