De siste dagene har det vært sånn.
Etter forrige operasjon hadde jeg også en sånn periode, som kom etter ca en uke. Den gangen tilskrev jeg det for det første at jeg hadde vært så utrolig euforisk etter operasjonen. Jeg var så nervøs i forkant, og det gikk så bra.. både med narkose, og smertelindring og mobilisering og det meste egentlig... så at når den første lykkerusen legger seg, vil det komme en periode der lykkehormonene dabber av, det er bare naturlig. Dritkjipt, men naturlig. For det andre så er dette også en vanlig reaksjon etter alle omveltninger i livet, selv uten den enorme oppstemtheten jeg hadde sist.
Heldigvis er jeg jo helsepersonell selv, og kjenner til litt av dette fra pasienter jeg har hatt. Ofte så ser vi dette også hos dem som har fått barn (jeg er sykepleier og jordmor, med ganske bred erfaring fra flere felt innen fagene). Så jeg klarer å rasjonalisere og se dette fra det teoretiske og faglige perspektivet, men desto mer lærerikt å også få det fra pasientsiden. Både etter livreddende medisinsk hjelp, etter diagnostisering av tilstander, etter barnefødsler og alle andre omveltende erfaringer i livet, så skjer det ting både på det sjelelige og fysiske plan. Dette er viktig å vite, for å lettere akseptere det som en del av det normale, og derved med mål om å komme styrket ut av det på andre siden.
Så da altså, kommer dette innlegget, der det allerede nå varsles om at min ukuelige positivitet ikke er totalt allestedsnærværende hele tiden, faktisk!
Denne gangen startet det litt symbolsk med at første dag etter hjemkomst, drar mannen på jobb, og jeg skal sove godt videre i sengen, med hundene som varmende selskap. Jeg bråvåkner da den ene hunden hopper ned fra sengen, som ikke er uvanlig i seg selv da hun kan bli litt varm, men denne gangen er det ikke den tilfredse lyden av hund som legger seg på kjøligere gulv, og sukker av velvære som preger sansene mine. Jeg hører at det buldrer fra endestykket på pelsbarnet, og alle instinktene mine tar over! ; jeg regelrett spretter opp fra sengen, full av panikk for hundemagesjau utover hele huset, fra soverom, ned trappen, gjennom gangen, og ut på plenen....
Sjokket ved min reaksjon gjør at systemet til hunden stopper opp i akkurat de få sekundene det tok meg å husje henne i nevnte rute, dog uten det fryktede sølet... adrenalinet i hunden får systemet hennes til å stoppe opp akkurat så lenge at hun rekker å sette seg på huk på plenen før det hele slippes fri.... Denne hunden har flott pels, også bak på lårene, og halen.... så jeg vet at jeg må geleide henne inn i dusjen og få av det som har blitt "sølt" i denne flotte pelsen på hundens bakre del. Hundene mine er ikke glad i å dusje, og står absolutt ikke i ro under seansen, og jeg står tvekroket inne i dusjhjørnet og vasker og spyler denne fortvilte pelsdotten som slettes ikke har det noe morsommere enn meg. Så skal spetakkelet tørkes, også tvekroket da dette dreier seg om kortbeint rase.
Vel ute av denne seansen har adrenalinet mitt begynt å slippe taket, og jeg kjenner hvor sabla lite godt kroppen min syns dette var på dag 5 etter operasjon på mage og rygg og lår! Dag 3 til 5 er de dagene jeg har desidert mest vondt etter opersjonene viser det seg. Jeg hadde jo heller ikke tatt smertestillende på noen timer, sovet i mellomtiden, og nå kryper smertene på i de nyopererte områdene og beina begynner å skjelve under meg. Jeg kjenner at det eneste jeg nå kan gjøre er (fordi jeg vet at dette trolig kan gjenta seg innen kortere eller lengre tid, alt etter som) å lukke "barneporten" øverst i trappen, og lukke alle dører i kjelleren unntatt døren ut til hagen.. og la hundeburene stå med dørene åpne, slik at lille vovvene kan klare seg den tiden jeg nå kjenner at jeg trenger fordi jeg må innta de sterkeste smertestillende jeg har fått utskrevet og legge meg og la kroppen innhente seg litt.
Som sagt, så gjort! Fortvilet, preget av smerter, frustrert, og med "hvorfor meg?" . "hvorfor akkurat i dag?" , hvorfor-hvorfor-hvorfor kvernende i hodet, tar virkningen av pillene over og jeg sovner igjen.
- så, noen timer etter (det føltes ikke sånn) våkner jeg igjen, av hund som piper nede i gangen.... Samme instinkt tar meg, og jeg spretter like raskt opp, "tenk om hunden er dødssyk?".... og jeg peiser ned trappen, og geleider en litt forvirret hund ut på plenen igjen (hun hadde kanskje ikke skjønt at det gikk an å gå ut dit selv?).. Samme dusjesekvens måtte gjentas, og mitt adrenalin tillot dette i de minuttene det pågikk. (dere har lest om sånne som får kappet av lemmer og ikke kjenner det med en gang, eller som løfter biler av overkjørte barn eller dyr? Samme adrenalininstinkt slår inn, vi handler før kropp og bevisst hjerne rekker å henge med.)
Jeg ser også på vei inn i gangen igjen, at hunden hadde "vært uheldig" før denne pipingen begynte, og hadde lagt fra seg spor over hele gangen, og i trappen opp til porten.. stakkars. Og jeg skjønner jo at her må jeg bare bite tenna sammen og starte "oppvaska", for ellers vil jo både firbente og tobeinte tråkke i dette sølet og derved spre katastrofeområdet over større utstrekning en absolutt nødvendig. Vaskeklut, langkost, såpevann, du vet... ikke akkurat det jeg trengte første dag alene hjemme etter operasjonen.. og imens jeg står og vrir opp kluten i utslagsvasken på vaskerommet, med døren åpen ut for lufting, kjenner jeg den skjelven i beina komme igjen.. og fortvilelsen og smerten kryper simultant på . DA kommer min reddende engel! Aldri har vel jeg vært så glad for at mannen kom hjem fra jobb... der jeg sto med skjelvende bein og tårene trillende mens jeg bare ååået meg over min ublide skjebne.
Jeg forklarte raskt om tragedien som hadde utspilt seg, pekte raskt på de stedene der jeg ikke hadde fått vasket ferdig, før jeg bare takket av og stavret meg opp trappen igjen med seng og smertelinding som eneste mål.
Mannen tok over , takk og lov! Jeg fikk sovet ut og lindret smerte og stress så godt det gikk et par timer til.. Det kan hende er overflødig nå nevne, men de påfølgende dagene har altså vært preget av stølhet og smerter, som jeg i utgangspunktet ikke hadde vært innstilt på da vi satt på flyet hjem fra Stockholm, med planer om "god bedring!" i de kommende dagene.
Jeg er sikker på at jeg en dag kan fortelle denne historien og le godt, for det er jo en klassisk "typisk at det skjedde akkurat da"-historie... Men fy fader, det var ikke morsomt en plass mens det sto på!
Det kan hende at dette også har preget de dagene som har fulgt, siden jeg har hatt mer stølhet og smerte i områdene som skulle hatt ro og heling, men som fikk det motsatte.. i tillegg til denne melankolien som slår inn en stund etter omveltninger... Hvem vet? Jeg vet bare at disse siste dagene har vært tunge, og jeg vet at flere andre også kjenner på slike dager i perioder etter slike operasjoner.
Dager preget av "er det verdt det?", "hvorfor meg?", "gidder jeg dette flere ganger?" og generell "jeg vil ikke..." , "jeg orker ikke..", "hva er vitsen?"-mentalitet , er det som har dominert litt i det siste.
Så, min "ukuelige optimisme" får prøvd seg innimellom. Livet mitt er heller ikke noen dans på roser. Jeg er ikke født som en rosa boble av ja-mentalitet og oppbrettede ermer og medfødt positivitet. Jeg jobber med det! Jeg rasjonaliserer ofte med meg selv , skal dere vite.
Jeg forteller meg selv at "bedre meg enn noen som ikke hadde ballast nok til å takle det", "det går jo bra til slutt", "jeg kan bruke dette til noe", "jeg kan lære noe av dette", "andre kan hjelpes ved at jeg erfarer dette", "det kunne vært verre", "heller dette enn noe annet", "det kan jo gjøres noe med", "jeg er heldig som får hjelp", "jeg har så mye å være takknemlig for"..og alle disse mantraene som hjelper meg i livet, til å mestre, til å tåle, til å mobilisere, til å sette ett bein foran det andre..
Nei, mitt liv er heller ikke noen tur i parken! Denne sykdommen er noe dritt! Jeg skulle gjerne vært den foruten! -men, sånn er det, sånn ble det, så får jeg gjøre det beste utav det og bruke det til noe nyttig... Det kunne tross alt vært mye verre! Jeg er tross alt på plussiden i livet! Jeg har tross alt så mye å være takknemlig for... - så jeg drar meg selv opp etter ørene igjen... kjenner etter, ser etter "the silver lining" -og tenker at selv dette skal deles, sånn at andre kan lære og kjenne på at også dette er normalt!
Takk for at du ville lese!
A <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar